Best 42 quotes of Peter Wessel Zapffe on MyQuotes

A coin is turned around before it is handed to the beggar, yet a child is unflinchingly tossed into cosmic bruteness.

As long as humankind recklessly proceeds in the fateful delusion of being biologically fated for triumph, nothing essential will change.

For me, a desert island is no tragedy, neither is a deserted planet.

If one regards life and death as natural processes, the metaphysical dread vanishes, and one obtains peace of mind.

In accordance with my conception of life, I have chosen not to bring children into the world. A coin is examined, and only after careful deliberation, given to a beggar, whereas a child is flung out into the cosmic brutality without hesitation.

Man beholds the earth, and it is breathing like a great lung; whenever it exhales, delightful life swarms from all its pores and reaches out toward the sun, but when it inhales, a moan of rupture passes through the multitude, and corpses whip the ground like bouts of hail.

Man is a tragic animal. Not because of his smallness, but because he is too well endowed. Man has longings and spiritual demands that reality cannot fulfill. We have expectations of a just and moral world. Man requires meaning in a meaningless world.

Mankind ought to end its existence of its own will.

The immediate facts are what we must relate to. Darkness and light, beginning and end.

The more a human being in his worldview approaches the goal, the hegemony of love in a moral universe, the more has he become slipshod in the light of intellectual honesty.

The seed of a metaphysical or religious defeat is in us all. For the honest questioner, however, who doesn't seek refuge in some faith or fantasy, there will never be an answer.

The tragedy of a species becoming unfit for life by over-evolving one ability is not confined to humankind. Thus it is thought, for instance, that certain deer in paleontological times succumbed as they acquired overly-heavy horns. The mutations must be considered blind, they work, are thrown forth, without any contact of interest with their environment. In depressive states, the mind may be seen in the image of such an antler, in all its fantastic splendour pinning its bearer to the ground.

To bear children into this world is like carrying wood to a burning house.

We come from an inconceivable nothingness. We stay a while in something which seems equally inconceivable, only to vanish again into the inconceivable nothingness.

When a human being takes his life in depression, this is a natural death of spiritual causes. The modern barbarity of 'saving' the suicidal is based on a hair-raising misapprehension of the nature of existence.

A coin is examined, and only after careful deliberation, given to a beggar, whereas a child is flung out into the cosmic brutality without hesitation.

Aftenen endte med idyll. Håkon kaldte mig genial, og jeg svarte at han var en stor menneskekjender.

Another flaw of the system is the fact that various danger fronts often require very different firmaments. As a logical superstructure is built upon each, there follow clashes of incommensurable modes of feeling and thought. Then despair can enter through the rifts. In such cases, a person may be obsessed with destructive joy, dislodging the whole artificial apparatus of his life and starting with rapturous horror to make a clean sweep of it. The horror stems from the loss of all sheltering values, the rapture from his by now ruthless identification and harmony with our nature’s deepest secret, the biological unsoundness, the enduring disposition for doom.

Da revner tåken - og endnu en gang står han for oss, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han troner i olympisk likegyldighet over livets svedende gesjæft - em ambolt hvorpå guderne kan hamre.

Det er tre ting en mand vil ha for sig selv, og det tredie er soveposen.

Dokker træng en hest," sa de. "Ja vil dokker bryte dokker så grynsmå," sa han, "så har æ no mærra her. Ka dokker betale? Vil dokker op og slå dokker tell individ, så skal æ kjøre dokker både op og ner. Hos mæg skal dokker ikje omkomme, dokker skal ikje førlise et hår. Ka dokker betale? Her e ingen så lægg to pinna i kors førr dokker, neida, bare hjølpsomme folk overalt.

Drømme tåler ikke å bli virkeliggjort, sier dikterne, for da dør de. Her gikk den lys levende og i all sin høireiste glans like lukt ind i sin jordiske inkarnation - i et fjorten hundrede meters eventyrslott av sølvgrå granitt.

-Du, sa han, jeg var på Tryvannstoppen igår. -Håner du mig atpå, sa jeg og så på ham som en såret hind. -Tvert imot, sa Håkon; -for derfra så jeg et fjeld. -Ikke Dovre vel? -Vet ikke. Strøk i geografi. Men det lå i nordvest. Jeg blev mykere. -Kan du - hm- kan du sværge på at det var et fjeld? -Det var iallfald et sted uten trær. Dette med "ikke trær" blev avgjørende. -Vel, sa jeg, loddet er kastet. -Hvor da? -I nordvest. Vi starter her utenfor på fortauget lørdag klokken ni, og jeg lover at jeg ikke vil rake mitt hår eller klippe mitt skjegg før jeg står på det sted hvor der ikke er trær.

En natt i lengst forsvundne tider våknet mennesket og så seg selv... da dyrene kom til sine vannhull, hvor han ventet dem av gammel vane, da kjente han ikke lenger tigerspranget i sitt blod, men en stor salme om lidelsens broderskap mellom alt som lever.

Fjordene fylder sine lunger med uvørne drag der nord, og himlen har kort mellem glæde og sorg.

Hans andakt er undringen ved det å være til, taknemmelighet over kroppens og sansernes og sindets virkelighet i en verden av fabler. Når tanken går mot den store gåde, da blir kanhænde tinden til hans altersten - og det som damper av den er ikke blod (skønt den kræver sitt offer iblandt), men nattens stigende tåker gjennemlyst av soloppgangen.

Her er rummelig og bredt, her slår vi oss ned i en grushaug og spiser mat og drikker saft og ligger på ryggen med sprikende knær og røker pipe, mens blikket går lange turer på himmelen med hodet ned.

I disse sekunder, som koncentrationen gjør tidløse, oplever jeg hvordan hele min skjæbnes brede væv løper sammen til en eneste tråd i denne passage på en tolv-femten forbitrede fingertak.

Men hensigten, spør folket, meningen, maalet? Der er ingen hensigt, der er intet maal. Tindesporten er meningsløs som selve livet, - derfor kan dens trolddom aldrig dø.

No future triumph or metamorphosis can justify the pitiful blighting of a human being against his will.

Og er ikke klippen sin tilbedelse værd? Prøver den ikke hjerte og nyrer før den gir plas for de utvalgte?

Og har han i Kroppen den rigtige Aand, han løfter den staalblanke Ven i sin Haand og klapper ham under hans Hage. O lifligt at skrives i Klatrernes Laug! De Piger og Karle, som dandse paa Flaug ved Sommer har lystelig' Dage.

- og nu er det jeg som står og blir liten på den siste krumning i hyldens blygt hendøende motiv.-Drømmer jeg? Er dette et skridt på en jordisk menneskevei? Kan det være en fjeldvægg, en stivnet form, denne foss av gulgrått sva, dette Niagara i sten, som med lydløs torden styrter sig ned over kanten og smelder i skogen efter et eneste sopende sveip på nærmere tusen meter?

Så kastet jeg mig over Turistforeningens Årbøker og slukte hvad jeg fandt om klatring. Horunger, nåler og Djævleskar! Store Gud!

Se i mig en 96 graders venn.

Som skodden skapes, ændres og forsvinder - slik skummer også livsformerne for fjeldets fot. Det er ikke menneskealdre Stetinden har skuet ned på fra sin ensomme høide, men jordaldre.

Spindelvævlette, verdenshavtunge fjerner sprænger i dragsug menneskesjæle og stjerner - intet har form eller navn. Se, jeg er stille - se, jeg er rum og susning, se, jeg er aften efter en brændende dag. Jeg er alt, og alt er i mig, og mit hjerte følger i døende rytmer tidernes aandedrag.

– The life of the worlds is a roaring river, but Earth’s is a pond and a backwater. – The sign of doom is written on your brows – how long will ye kick against the pin-pricks? – But there is one conquest and one crown, one redemption and one solution. – Know yourselves – be infertile and let the earth be silent after ye.

The modern barbarity of ‘saving’ the suicidal is based on a hairraising misapprehension of the nature of existence.

Timer - timer i fjeldene. I mørke kan hænde, i uveir og kamp - Og de lyse, ugripelige, de av forfærdelig skjønhet. Dem du nødig nævner, og aldri kan dele med nogen, fordi de tilhører din sjæls ytterste ensomhet.

Vi samles på Fortroppens hjørne mot vest og ser over mot tinden. Fra blokken vi står på har Pan eller Jordånden eller Djævelen selv spændt en usynlig kabel på to hundrede meter over i stortindens østvegg, der nyskurte tusenmetersva er brukket efter midten og hængt op til tørk.

Vi sitter på varden og lar blikket seile. Fra jøkelens islys i øst til Lofotvæggens hilderland i vest under havranden. Det ryker av dypet og det driver av himlen, mens storm og tåke knuses mot hjørner og gjél. Og syn og sus flyter sammen til en saga om mineralets evige suverænitet.